Det har vært en fryd å se favorittene innfri i dette mesterskapet. Ikke
misforstå, det er moro når outsidere overrasker, men det kommer ann på
måten det gjøres på. Når offensiv fotball belønnes, er denne idretten på
rett vei.
I løpet av de siste to ukene har vi riktignok sett flere lag by på seg
selv, og kanskje var det ekstra skuffende for mange at f.eks Russland
møtte døra allerede i gruppespillet. Det som imdlertidig virker klart for
meg, er at store lag som Nederland, England og Frankrike, fortjente den
skjebnen de fikk.
Nederland spilte ikke den offensive fotballen mange hadde trodd på
forhånd. Man kunne glimtvis se nyanser i den innledende kampen mot
Danmark, men derfra og ut var ikke nederlenderne villige til å stå høyt
nok i presset sitt, og heller ikke ofre nok folk framover i banen. England
beviste for meg at de ikke har tatt et eneste steg videre fra skuffelsene
i tidligere mesterskap. Med ansettelsen av Roy Hodgson, har dessuten FA
tatt et valg om å fortsette å tro på det umulige i årene som kommer.
Hodgsons defensive strategi mot bl.a Italia felte landet, til tross for at
laget var nær semifinalen. Vil man vinne mesterskap, kan man ikke belage
seg på å spille 0-0, for deretter å vinne på straffer. Spesielt ikke når
England nå har tapt 7 av 8 straffesparkkonkurranser i store mesterskap!
Frankrike greide heller ikke å overbevise offensivt. Laget var brukbare
mot England og Ukraina, men viste klart at de ikke hadde nok offensive
fibre i deres to siste kamper. Riktignok en klar forbedring fra Raymond
Domenechs dager, men uten et skikkelig godt offensivt spillemønster, blir
ting overlatt til tilfeldighetene også her.
Fotballen er i stadig forandring. Semifinalist Spania har de seneste årene
satt standaren, men flere nasjoner følger tett i et ønske om å spille ut
motstanderen sin. De tre andre semifinalistene Tyskland, Portugal og
Italia er eksempler på disse. Målet må være å redusere muligheten for at
en enkelt dødball mot slutten av kampen, eller en tilfeldig
straffesparkkonkurranse skal avgjøre ens egen skjebne. Kan man avgjøre
kampen selv, og kontrollere kampbildet, minsker sansynligheten for
feilskjær som det England støtte på i går. Det er ingen vits for England å
syntes synd på seg selv for at de tapte på straffer, når laget ikke
forsøkte å avgjøre det i ekstraomgangene. Italia har imponert med sin
offensive fotball denne sommeren og forsøkte, men greide det ikke. Det er
en helt annen sak.
Tysklands prestasjoner hittil har vært enestående. Laget spiller med en
offensiv kraft som etter min mening heller ikke kan matches av Spania.
Backer som kommer susende opp langs kanten. Backer som skjærer inn og
scorer mål. Møtende mellomromsspillere som vil ha ball, og ikke minst
sentrale midtbanespillere som hele tiden ser etter alternativer framover i
banen. Dette er moderne fotball, og jeg håper at tendensen fortsetter i
årene som kommer.
Nå vil kanskje noen mene at jeg skyter meg selv i leggen og blir
historieløs når jeg sier dette, med tanke på det som skjedde tidligere i
vår da Chelsea vant Champions League med stikk motsatt taktikk. Det samme
gjelder vel også for 2004-utgaven til Hellas som stakk hjem med bøtta
etter å ha murt igjen forsvaret i seks strake kamper den gangen. Jeg sier
ikke at det ikke finnes unntak. Det er fortsatt rom for forskjellige måter
å spille fotball på, men dette EM har vist at det straffer seg å ikke
ta sjanser. Det kan vi i Norge, sammen med en hel del andre nasjoner dra
mye lærdom av.
Gleder meg til å se topplagene i aksjon i semifinalene denne uka. Det
kommer til å bli et fyrverkeri!
Følg EM-bloggen i avslutningsuka. Preview av semifinalene er like rundt
hjørnet.
Walk on!